Document Actions
Mellom historien og fortellingen
Offentliggjort 12/02/1999, senest redigeret 04/19/2005
ANALYSE: Virkeligheten og teksten
Hva betyr det å være en virkelighetens historieforteller? Ordet virkelighet har lenge vært utsatt for slitasje og angrep fra mange hold. Postmodernister har hevdet at virkeligheten bare eksisterer i språket – eller i teksten – som om den ikke skulle være noe i seg selv. Dersom det var riktig, ville reportasjen som fortelleform være umulig. Da ville alle fortellinger være fiksjon. Slike forestillinger er like tvilsomme som den meget seiglivede forestillingen om at reportasjen kan være objektive avbildninger av virkeligheten. Reportasjen er ikke noe speilbilde, og den er subjektiv mer enn objektiv. Men den er samtidig noe langt mer enn språk og tekst. I reportasjeteksten fins det spor av virkeligheten, men på hvilken måte? Det må vi finne svar på for å begrunne reportasjen som en egen fortelleform med et særegent forhold til virkeligheten.
Reportasjen forutsetter at det eksisterer en objektiv virkelighet, uavhengig av subjektet og språket. Spørsmålet er hvordan denne virkeligheten er tilgjengelig for oss, og hva som skjer med den når en skrivende reporter omformer den til tekst. Virkeligheten er tilgjengelig for reporteren gjennom sansene; hun ser og hører og lukter og føler, hun bruker sitt blikk på virkeligheten. Det er møtet mellom dette blikket og virkeligheten som avleires i språket. Blikket er alltid subjektivt, fordi det bærer med seg subjektets tidligere erfaringer og opplevelser. Prøven er enkel å utføre: Sett fem reportere til å observere det samme miljøet samtidig, og be dem skrive om det de har observert. De fem tekstene vil alltid være forskjellige. Reportasjens spesielle utfordring handler om forholdet mellom å se og å skrive, eller mellom blikket og teksten. Talsmennene for den objektive reportasjen glemmer noe avgjørende: Virkeligheten har ikke språk. Bare mennesker har språk. En reporter kan aldri gjøre virkelighet til ord uten å miste noe og legge noe annet til. Reportasjen er reporterens fortolkning eller konstruksjon av virkeligheten.
I fortelleteorien skilles det mellom historie og fortelling. Historien er hendelsene slik de fant sted i virkeligheten, mens fortellingen er fortellerens konstruksjon av historien. Reporteren observerer og sanser virkeligheten som historie, men ved å skrive om det han har sett og hørt, gjør han historien om til fortelling. Reportasjen kan aldri være historien, men er alltid en fortelling om den. Det er umulig å fortelle en historie uten å gjøre den om til fortelling. Historien er ikke leselig i seg selv; den må observeres og forstås av et subjekt. Reporteren som subjekt foretar en rekke valg, og slik endrer hun historien. Hun endrer på handlings-rekkefølgen, hun velger hvilke personer som skal være med, hun velger perspektiv og siler opplysninger.
Men det betyr ikke at reportasjen ikke er virkelig, eller at den ikke forholder seg lojalt til virkeligheten. Så lenge teksten er konstruert med virkelighetens byggesteiner, er den virkelighetsfortelling. Menneskene er virkelige, stedene er virkelige, gjenstandene er virkelige, tiden er virkelig og opplysningene er pålitelige. Reporteren utnytter disse virkelighetens byggesteiner, slik at leseren kan kjenne seg igjen i fortellingen. Leserne må kunne nikke gjenkjennende og si til hverandre: Ja, akkurat slik var det. Eller: Ut fra min erfaring er det sannsynlig at dette har hendt i virkeligheten.
Leserne må gjerne mislike måten reporteren forteller på, men ikke bestride reportasjens faktiske grunnlag i virkeligheten. Dette konsensus-prinsippet ligger til grunn for reportasjen som virkelighetsfortelling. Det må eksistere et minimum av enighet om hvordan virkeligheten er, for at det skal være mulig å fortelle sanne historier om virkeligheten. Sannhet som begrep forutsetter en slik rasjonell konsensus.
Refleksjonens betydning
For å forstå reportasjen må vi altså undersøke det som skjer mellom historie og fortelling, mellom sansning og tekst. Det viktigste stikkordet er refleksjon. Tidsrommet mellom historie og fortelling er et rom for refleksjon og bearbeidelse. Refleksjonen over erfaring og sanseinntrykk skjer bevisst og ubevisst helt fram til den ferdige teksten – gjennom å gjøre seg notater, gjennom research, gjennom tenkning og samtale, og ikke minst – gjennom skriveprosessen.
Slik skiller den skriftlige reportasjen seg fra de simultane rapportene i fjernsyn og radio, der reporteren rapporterer direkte og i samme øyeblikk som begivenhetene finner sted. Den simultane rapporten mangler den kvaliteten som refleksjonen gir; den er så å si rå og ubearbeidet. Avisreporteren har alltid et minimum av tid for refleksjon, selv om den kan være kort i nyhetsreportasjen. Dette refleksjonsrommet er av avgjørende betydning for reportasjen som fortelleform og litteratur. Reportasjen bygger på reporterens egne erfaringer og refleksjoner. Erfaring uten refleksjon er kun hendelser uten mening. Reportasjen er mer enn øyeblikksbilder; den har mening. Kanskje er det en av reportasjens store fortrinn sammenliknet med underholdningsfortellingene, som ofte mangler en dypere mening eller betydning. Som den danske mentalitetshistorikeren Martin Zerlang har vist, er underholdning kjennetegnet ved sitt skille fra dypere mening og innhold. Reportasjen er tvert imot kjennetegnet ved sin sammenheng mellom erfaring og refleksjon.
Reporteren er mer enn formidler
Nyhetssystemene formidler informasjon, men en reporter gjør mer enn å formidle. En formidler er en mellommann, som bringer informasjon fra noen til noen andre. Reporteren er ingen mellommann, men må selv erfare og undersøke det hun skal fortelle om. Det gir også reporteren et selvstendig, moralsk ansvar; hun kan ikke skylde på noen andre, slik mellommannen kan. Reporteren må selv ta ansvar for å finne sannheten om den virkeligheten hun undersøker og forteller om.
Reporteren er en forteller som kiler seg inn mellom erfaringen og reportasjen. Fortelleren har stemme og er tilstedeværende. Gjennom det skapende arbeidet skjer refleksjon og modning, og fortellingen vokser fram gjennom mange valg og overveielser. Reportasjen er derfor en fortelleform som er skapt av virkeligheten.
Søg
Læs mere
Se alle dokumenter om emnet i denne artikel:
HOLD DIG ORIENTERET
Få et tip om nye artikler og kurser: